Langles artikkel
Det var like før jul i 2018. Ida, det eldste av de tre barnebarna, hadde kjøpt inn ballkjole til skoleballet i januar. Bilde av en smilende, stolt ungdom ble sendt til Leif og Unni. Kjolen var et eventyr. Blikket til den unge jenta, fullt av forventning. Det var tiden for glede og familiesamhold. Besteforeldrene Leif og Unni, bodde i nabolaget til Eva og Dag og de tre jentene deres. De var nært deltagende i både barn og barnebarns liv.
Tragedien rammet brått. Den tredje søndagen i advent, døde Ida etter akutt sykdom.
Hun kunne vært reddet
Vi blir varmt tatt imot hjemme hos Leif og Unni på Lindeberg i Oslo. På den ene veggen i stua, henger det bilder av seks nydelige barnebarn.
–De to døtrene våre har tre barn hver. Eller hadde, Ida hun med den lange lyse håret i midten der, er hun som døde. Leif ber Unni fortelle hva som skjedde. Han tar opp lommetørkle, tørker øyekroken.
–Det gikk omgangssyke og alle de tre jentene ble smittet. De to yngste ble gradvis bedre etter et par dager, men Idas almenntilstand ble stadig dårligere. Foreldrene var bekymret og ringte Hjemmelegene. De fikk en lege hjem til seg. Han mente at Ida bare var ekstra hardt rammet. Heldigvis valgte Dag, svigersønnen vår, å bli hjemme med henne, mens moren dro på jobb. Ida viste ingen tegn til bedring. Ved et toalettbesøk samme ettermiddag, segnet hun om i Dags armer. Eva hadde akkurat kommet hjem fra jobb og fikk ringt ambulanse. I det ambulansen kom, stoppet Idas hjerte å slå.
Det viste seg at Ida hadde hatt en blindtarm som sprakk. På Rikshospitalet ble hun lagt rett på operasjonsbordet. Hun ble så lagt i respirator. De tok MR-bilder av hodet, for å se om Idas hjerne var skadet.
–MR-bildene av hodet, viste ingen aktivitet. Infeksjonen i buken hadde ført til blodforgiftning. Idas liv kunne ikke reddes. Unni rister på hodet.
–Håpet var ute. Familien til svigersønnen, fra Odalen, ble tilkalt. Den andre datteren vår, Kristin, med ett av sine tre barn, kom. De kom for å ta farvel. Presten lyste velsignelse over henne. Legen forklarte at det riktige nå var å skru av respiratoren, men måtte ha Eva og Dags tillatelse. Det var en svært tung avgjørelse å si ja. Etter at de hadde skrudd av respiratoren, levde hun i et knapt døgn. Eva og Dag var inne hos henne, vi tok med de to yngste hjem. Morgenen etter døde Ida.
Leif legger til.
–Rikshospitalet var fantastiske. De involverte både søsken og oss besteforeldre hele tiden.
Begge søstrene fikk se henne etter at hun var stelt. Så fikk vi komme inn etterpå å ta et siste farvel.
Etter begravelsen
Både sykehuset og ungdomsskolen involverte besteforeldrene under den korte sykdomsperioden og minnestunden på skolen til Ida etterpå. Men så måtte Leif og Unni takle sorgen alene.
–Vi har stor forståelse for at samfunnet ivaretar den aller nærmeste familie, foreldre og søsken. Og det gjorde de virkelig. Men for at vi skulle kunne være en støtte for dem, trengte vi også et sted der vi kunne få ut sorgen, sier ekteparet.
Unni presiserer.
–Når en slik tragedie rammer, rammer den først og fremst foreldre og søsken. Men å se sitt eget barn gå gjennom den smerten, var tungt. Veldig tungt.
Leif nikker.
–Dine barn er jo det aller kjæreste du har. At noe av det verste som kan skje, nemlig å miste et barn, hadde rammet ditt eget barn. Det var nesten ikke til å bære.
Sorggruppe for besteforeldre
Leif tar frem lommetørkle.
–Det å oppleve at datteren vår mistet et barn, var ubeskrivelig smertefullt. Vi hadde så vondt av henne, det var ingenting vi kunne gjøre annet enn å være der for henne og resten av familien. I tillegg kom jo også sorgen over å miste et barn vi var så glade i og knyttet til.
Unni fortsetter.
–Vi snakket mye om det, Leif og jeg. Hvordan vi kunne være en støtte for dem.
Eva og jeg har en veldig nær kontakt, det har vi alltid hatt. Vi snakker sammen i telefonen hver dag. Når hun har dårlige dager, synes jeg det er veldig fint å kunne være der for henne. Gi henne trøst og støtte henne. Men har jeg en dårlig dag, er jo ikke Eva rette adresse. Min egen fortvilelse må jeg finne et annet sted å få ut.
Leif sier de regnet med at et sorgtilbud fantes for besteforeldre.
–Vi hadde vært så inkludert hele veien, men når sorgarbeidet skulle gjøres, fantes ikke noe slikt for oss. Det forundret meg. Først tok vi kontakt med A-hus, vårt lokale sykehus. De var veldig hyggelige og imøtekommende, men hadde som sagt ikke noe tilbud til oss. Etter en ganske lang stund, tok imidlertid en diakon fra Rælingen kirke, Karin Kverneland Oyenuga, kontakt med oss. Det hadde kommet henne for øre at vi søkte etter en sorggruppe for besteforeldre. Slik ble dette tilbudet etablert.
–Hele samfunnet er på en måte rettet mot at vi skal hjelpe den nære familien når et ungt menneske dør. Jeg synes at sykehusene burde hatt tilbud om sorggrupper til alle involverte i den nære familien. Det behøver ikke være sykehuset som arrangerer det, men de bør ha et formelt ansvar om å formidle et tilbud.
–Det er jo ikke alle som har krefter til å lete opp slikt selv. Både foreldrene og søsknene fikk raskt et tilbud, så vi skal ikke svartmale helt, altså. Men vi synes det også burde vært rettet mot oss besteforeldre. For i den nærmeste familien, er ikke besteforeldre iberegnet. Det synes vi er rart.
En viktig hjelp på veien videre
Leif og Unni snakker åpent sammen og de er glade for at de har hverandre. Men det å ha et sted der det er flere besteforeldre som forstår, har vært uendelig viktig.
–Der kan vi gi uttrykk for sorgen, både over det barnebarnet vi har mistet, men også sorgen over at vår datter måtte oppleve dette.
–For alle som var med i vår sorggruppe, var det et uventet dødsfall, med barn som hadde hatt tett kontakt med besteforeldre i mange år. Vi utvekslet erfaringer, snakket om den som døde, om opplevelser vi har hatt sammen. Men vi snakket også om den store sorgen vårt eget barn opplever.
–Det er jo på en måte en dobbelt sorg. Å sette ord på dette har vært så viktig. Det gjør at vi kan være en bedre støtte for vårt eget barn og også søsknene til Ida.
I gruppen kunne de dele tanker og følelser, de ikke kunne dele med andre.
–Det å dele sorgen i seg selv, det tror jeg ikke det går an å forstå, uten selv å ha vært der, sier Unni.
–Og det at du jo også sørger på grunn av barna dine, at du ser hvor vondt de har det, legger Leif til.
–Ja, det kjente jo de andre der også på. Så det var et viktig tema i vår sorggruppe. Ellers hadde vi med bilder og fortalte om ting vi hadde gjort sammen, ting vi savnet. Vi ble litt kjent med hverandres barnebarn. Siste gangen i gruppen, var vi ute og spiste sammen. Da viste alle hverandre bilder av gravsteinen.
Ekteparet følger oss ut i gangen.
–Vi ble enige om å holde kontakten med hverandre. Det er veldig hyggelig, synes vi. De kommer til oss på middag rett etter jul. Det gleder vi oss til.
–Det er litt følelsen av felles skjebne, felles trøst.